Monochrome Adventures cover

Monochrome Adventures

© Jester Records 2009

Tracks

Horns
Return to Perihelion
The Chaos Engine
Through the Nebula
61 Cygni
Celestials
Monochrome Sun

Listen @ Spotify | Buy @ iTunes

Reviews

Groove (norwegian)

Norsk elektronika er for meg preget av kjedsommelighet – trygge samarbeider mellom veletablerte artister innenfor trygge etablerte poprammer. Men av og til kommer det en stjernesmell fra blindsonen, denne gangen i form av en forrykende konklusjon på en trilogi fra Knut Andreas Ruud, under aliaset Upland.

I løpet av de ti første sekundene på plata aner man at noe er i gjære. Militante skarptrommer gjør sin inntreden på bølger av forseggjort bass, før de ondulerer videre rett inn i ett riff som kunne vært snytt rett fra en tidlig produksjon av Trent Reznor. Knallstødig og med klare inspirasjoner fra ovennevnte, i tillegg til Aphex Twin og Venetian Snares, uten de sjangertypiske og nå litt loslitte effektene som har preget blant annet Aphex Twins senere utgivelser.

Kompromissløst og hardt fortsetter dette verket gjennom spor som har klar romfartstematikk, både gjennom titler som Return to Perehelion, Through the Nebula og Celestials. Albumet holder en veldig jevn kurve fra start til slutt, og har et og annet særpreg. Blant annet en meget god integrasjon av bongotrommer på 61 Cygni, noe som er svært imponerende da de fleste elektronikaproduksjoner bare klemmer på med oppbrukte og påtvungne samples fra Michael Viner’s Incredible Bongo Band for litt etnisk smakstilsetning. Den mer ambiente Through the Nebula er et kjærkomment pustehull godt plassert midt i tracklisten, og passer som en liten rasteplass før man tar fatt på siste del av reisen i Uplands musikalske univers.

Den store finalen Monochrome Sun er en fullstendig brutal affære, og det nærmeste man kan komme musikalsk krigføring. Helautomatiske trommesalver iblandet bassdetonasjoner som river i grunnvollene, mmarkerer en heseblesende og tilfredstillende konklusjon på Uplands intrikate måte å programmere og skape musikk på. At dette kun varer i litt over tretti minutter merker man knapt da man blir helt oppslukt og omsluttet av Uplands univers fra første cymbal på Horns, til siste helikopter og Jeep forsvinner over horisonten på outroen i Monochrome Sun.

Med en helt enestående lydtekstur og detaljrikdom er denne plata et vemodig farvel med Uplands rett på sak industrialiserte tehcno, som jeg ser for meg vil ha en ganske lang utløpsdato. Til tross for at han har brukt 5 år på denne utgivelsen, og nå vil fokusere på mer hands-on produksjon og samarbeid med andre artister, så fins håpet om at han finner veien tilbake en gang i fremtiden for enda mer stakkato rytmiske lydlandskapsutskeielser. I mellomtiden kan man alltids sette på Monochrome Adventures en gang til.